Mannen og blomster

  Bruno Belvedere



  Rosane ikke skjule sin misnøye. Mark hadde alltid vært en mann av metaforer. Selv om den inneholdt diker, møtte tsunamier og vulkanutbrudd, tygger han roseblader. Det var action. Han meditasjon. Pure antagonisme. Du vet aldri, fordi en dag bestemte seg for at bor sammen ville være best å balansere forskjellene. Den eneste gangen styrket.
  Rosane sa - Jeg er lei av å leve med en drømmer. Jeg står på bakken, som alt i det fri. Jeg hater påskudd! Mark svarte rolig: - Fjern bukett med rosa roser og la kun knappene. Vent på blomst.
- Rosane var bekymret, ropte: - Faen! Du med denne evige vane poesi! Vi snakker om livet, dag til dag, slitasje vårt forhold og du bare tenker i verseform? - Men Mark forlot aldri lyrikk, var han uvillig til ting tykke av livet. Poesi var hans trygge havn. Die så selv om hun kom til hundre år, sa han.
  Avgjørende for å leve de to elskende. Rosane var overstrømmende i sin klarhet. Mark huket i konstant smak av blomster.
  En dag, uten å begrunne handlingen, ødela Rosane hagen. I stedet for blomster, det dukket opp et svært sofistikert varmebasseng. Marcos, svelge tårene, sa farvel til roser, tulipaner, gerberas, palmer, bregner og maidenhair.
Flere år senere, et hjørne av huset, skriver i vers, historien om hans liv, uvitende om alt og alle. Han ble ledsaget av et glass juice av blomster, med to isbiter.
Hennes øyne, tårer drypper duftende.